Kvalitet innenfor eller utenfor rammen?

I seinere tid har det vært publisert innlegg i media fra Royne Berget og Anne Lindboe, som representerer arbeidsgiverorganisasjonene Virke og PBL. Berget løfter fram et behov for å skille mellom ideelle og non-profit barnehager på den ene siden og kommersielle kjedebarnehager på den andre siden, mens Lindboe ønsker fokus på at det er kvaliteten på tjenesten som er viktigst, uansett eierform. Begge organisasjoner er representert i Storberget-utvalget som skal legge fram forslag til ny finansiering for private barnehager i juni.

I opprinnelig statsbudsjett for 2021 hadde regjeringen lagt et midlertidig skille mellom enkeltstående barnehager og ideelle barnehager på den ene siden og kommersielle kjedebarnehager på den andre siden. Slik ble det ikke, men uansett hvilken sammensetting det blir på Løvebakken etter valget, så er sannsynligheten stor for at flertallet ønsker et skille mellom ulike private barnehager da venstresiden sannsynlig vil gå enda lengre enn sittende regjering for å sikre at midlene blir i sektoren.

Noen vil da hevde at en slik differensiering er et skritt i feil retning. De store aktørene, inkludert flere kommuner, drifter nå i hovedsak større enheter. Dagens regelverk gir rom for stordriftsfordeler, som både private og kommunale barnehager utnytter. Dette gir større driftsmarginer, det vil si positivt driftsresultat og bærekraftig økonomi. En underfinansiert kommuneøkonomi har ikke noe annet valg enn å fokusere på effektiv drift. Hva er konsekvensen?

I perioden etter innføring av rammeoverføring til kommunene (2011-2020) har antall små barnehager (under 26 barn) blitt redusert fra 2007 til 1358, en nedgang på hele 649 barnehager eller 32%. Det har også vært en nedgang på nesten 9% av mellomstore barnehager (26-50 barn). Fravær av øremerkede statstilskudd har definitivt hatt store konsekvenser for små og mellomstore barnehager. Familiebarnehager har i perioden blitt halvert og disse funnene er en bekreftelse på tidligere påstander i åpent brev til kunnskapsministeren som var utformet som en krimroman. Debatten bør derfor løftes opp på et høyere plan hvor en ser hele sektoren under ett og de bakenforliggende rammene som former sektoren. Først da kan vi tilnærme oss og si noe om hva vi legger i begrepet kvalitet i barnehagen. Før vi begynner å male så må vi vite hvor stort kanvas vi har å male på. Vi kan få til mye med A4 kopiark, men det er fare for at det går i oppløsning og begrenser kreativitet og det er flott om vi vet hvilke andre verktøy vi har tilgang til i arsenalet som setter grenser utenfor eller innenfor hva vi ønsker å ramme som kvalitet.

”Alle barn skal få et like godt tilbud uansett hvor de bor og hvilken barnehage de går i”, sa kunnskapsminister Guri Melby i kick-off møte 5. mars 2021. Det er ikke tilfelle med dagens finansieringsordning hvor tilskuddene varierer mye fra kommune til kommune og små barnehager ikke klarer å overleve. Anne Lindboe sier i samme dialog møte at hun ønsker seg en mer konkret måte å kartlegge ved at en blir enig om noen faktorer som betyr noe for kvalitet. Steffen Handal leder i Utdanningsforbundet er engstelig for en utvikling som vil overfokusere på plan og systematisering som vil gi standardisering og komme i konflikt med ønske om mangfold og pedagogens autonomi i profesjonsutøvelsen.

I boken ”Kvalitetsutvikling i barnehagen” fra 2020 (side 44) legger Kjell Aage Gotvassli fram en definisjon på kvalitet:

”Barnehagekvalitet er de strukturelle og prosessuelle faktorer som hver for seg eller til sammen gjør at barna i barnehagen får et tilrettelagt tilbud i tråd med barnehageloven og rammeplanen.”

Altså må kvalitetsbegrepet i utøvelsen av pedagogisk praksis være knyttet til lovverket. Sektoren på tvers av ulike aktører er nokså samstemte i at dagens rammeplan er god hvor den både ansvarliggjør og gir muligheter for godt tverrfaglig arbeid ut fra egen praksis. En kan si at dagens lovverk er gode på å si hva vi skal gjøre for å få til kvalitet. Utfordringen er at noen av de strukturelle forutsettingene til å gjennomføre pedagogisk praksis og utviklingsarbeid ikke er til stedet. Det er umulig å effektivisere oss til kvalitet når grunnleggende faktorer som tid og nærvær er fraværende faktorer. Dette er nødvendige grunnsteiner i et hvert pedagogisk-didaktisk perspektiv som søker kvalitet og en god barndom. Dagens finansiering og lovverk er ikke gode nok til å gjøre lerretet stort nok hvor kvalitet nå kun har spillerom til å bli definert innenfor et A4 ark.

Standardisering en mulig løsning?

En kan godt løfte fram kompetanse som en avgjørende faktor for å få til bedre kvalitet, slik som Lindboe la fram med ønske om en forsterket pedagog og fagarbeidernorm. Vi vet at dette er positivt blant annet for kollegalæring, sosialt samspill og språkutvikling. Fokus på økt ledelseskompetanse er viktig for det hviler et større administrativt ansvar når en skal organisere en avdeling med flere ansatte slik som er tilfelle i de større barnehagene. Akkurat nå spiser dette lederansvaret opp nærvær med barn, og likevel teller de fleste store barnehager dette som en del av pedagogisk grunnbemanning. Det blir feil å se på kompetanse isolert og jeg nysgjerrig på hva Lindboe mener når hun sier at hun er mer interessert i å bruke pengene i sektoren klokt enn å innføre full bemanningsnorm hele åpningstiden. Hvilke "gode rutiner" er det som ikke stjeler tid fra barna bortsett fra 8 timers dag, en gordisk knute som få arbeidstakere er villige til å samarbeide om og hvor arbeidsgiver samtidig bør imøtekomme ansatte og ha ressurser til at de kan ha plantid uten at det reduserer bemanning på avdeling. Dersom vi skal tilnærme oss en standardisering for å bli mer effektive, så har vi ikke lært noen ting fra historien. Det er på tide at vi hopper bukk over Taylorismen i barnehagesektoren. Det er tross alt barn vi ”produserer”, unike og ulike hver og en og ikke standardiserte biler i en farge! Ikke gikk det så bra med arbeiderne heller som jobbet ved samlebåndet. Selv om de fikk økt lønn, så ble jobben monoton og repiterende med begrenset mulighet for innflytelse på egen arbeidsplass, med et resultatpress som gav både fysisk og psykisk stress. En industrialisering av barnehagetjenesten som vi nå ser konturene av er i strid med den nordiske barnsentrerte pedagogikken som har fokus på lekens egenverdi.

Jeg mener den nordiske barnehagekulturen ikke må utvannes da den er et konkurransefortrinn i vår oppvekstmodell sammenlignet med andre land som har mer fokus på ferdighetsmål. På hvilken måte? Fordi morgendagens yrker handler om mye mer enn å løse 2+2, bedre er å forstå at du og jeg er to. Utvikle mennesker som i felleskap løser utfordringer med kreativitet og entreprenørskap i skjønn forening med sirkulær økonomi. På tide med et pedagog politi?

Kompetanse + grunnbemanning + gruppestørrelse = kvalitet

Like viktig som kompetanse er faktorer som grunnbemanning og gruppestørrelse. Kunnskapsdepartementet skal ha honnør for at de setter søkelys på kvalitet i barnehagene, men jeg er redd mottakelsen blant mange bransjefolk kan være resignerte og oppgitte skuldre med en følelse av avmakt. Det blir nesten som å strikke en genser etter mønster. Du vet hvordan du skal strikke, men mangler en farge og bestiller i nettbutikken. Du får ingen ordrebekreftelse, og legger inn bestillingen igjen og dette gjentar seg noen ganger og du gir opp. Så noen dager senere får du mail om at du har en handlekurv i nettbutikken med forespørsel om du vil fullføre ordren. Du trykker på linken, men igjen så fungerer ikke nettbutikken og du får rett og slett ikke kjøpt garnnøstet, så du gjør det beste du kan og rakner opp garnet og strikker etter beste evne med det du har. Så dukker det opp en ny mail om at du fremdeles har et garnnøste i handlekurven og om du ikke vil fullføre ordren, men du har ikke lengre tillit til butikkens leveringsevne uansett hvor mange tilbud den kommer med. Myndighetene må derfor konkret vedta noe slik at vi kan ha tillit til at "alle barn skal få et like godt tilbud uansett hvor de bor og hvilken barnehage de går i”.

De ansatte har vært krystallklare i sin tale. De har bestilt sitt garnnøste i flere år nå. De trives i barnehagejobben. De vil gjerne ha bedre lønn, men i TALIS-undersøkelsen så finner vi at ansatte faktisk aller helst ønsker å redusere størrelsen på barnegruppene ved å øke antall ansatte over noe annet. Økt grunnbemanning blir da et kinderegg som gjør det mulig å redusere barnegruppene. Dersom ressursen er stor nok, så vil det også være mulig å tilby kompetanseheving og plantid slik at en skaper læringskultur i barnehagene samtidig som en klarer å opprettholde en forsvarlig bemanning på avdeling. Det vil sannsynlig føre til lavere sykefravær som ringvirkning og flere av kriteriene for å skape god kvalitet er da på plass. Så enkelt er det. Veier kommunenes selvråderett til å utforme et dårligere tilbud høyere fordi kommunereformen er underfinansiert? En minstesats burde i alle fall være et første skritt som må finansieres så kommunene igjen kan satse på faktisk kvalitet. Behovet til barnet er vel det samme uavhengig av hvor det bor og hvilket flertall det er i kommunestyret?

Små barnehager sliter mest.

Slik situasjonen er nå, så er det de små og mellomstore barnehagene som sliter mest da de ikke har samme mulighet til å redusere styrerressurs per årsverk og etablere store barnegrupper som de større enhetene der en ofte reduserer vikarutgiftene ved å sjonglere barn og voksne. I praksis betyr det lavere faktisk bemanningstetthet som er en negativ indikator på kvalitet. Det er det driftsmarginen i regnskapet i hovedsak gjenspeiler. Det er interessant å lese at barnegruppene i 2020 ikke ble mindre selv under gult nivå på trafikkmodellen. Noen barnehager har kanskje klart det, men sektoren i sin helhet klarer faktisk ikke å operere med selvstendige avdelinger uten at disse er definert utover en tradisjonell avdeling med tre voksne.

Akkurat nå er små barnehager på "rødlisten" over utrydningstruede barnehager. De er ofte lokalisert i mindre områder og kanskje siste skanse etter at nærskolen ble nedlagt. Med dagens finansieringsmodell har kommunene ingen annen mulighet enn å legge ned og slå sammen enheter. Det forsterker fortetting og fraflytting. Derfor bør debatten om kvalitet i barnehagen sees i lys av bærekraftige lokalsamfunn. Ønsker politikerne et mangfold av størrelse på barnehagene så må noe gjøres i går. Jeg spør derfor alle talsmenn og kvinner for oppvekst i sine respektive politiske parti: Hva har ditt parti gjort for å sikre et mangfoldig barnehagetilbud som gir bærekraftig økonomi i små og mellomstore barnehager de siste 10 årene?

Framtidens barnehage 2030

Innspill framtidens barnehage. Jeg vil først takke for at departementet inviterer til dialog med hele barnehagesektoren om hvordan vi ønsker å utvikle barnehagetilbudet. Selv om en liten aktør kan føle seg maktesløs, så er det få andre land og kulturer med så lav terskel og avstand mellom utøvende myndighet og grasrota som i Norge. Det faktum at dette brevet vil bli lest gir meg en følelse av å bli lyttet til. Så er det ulike interessepolitiske krefter som trekker i ulike retninger i debatten. Derfor er det viktig at en unngår polarisering og belyser faktiske forhold knyttet til det vi vet om samfunnsutvikling og barnets behov, og i lys av dette ser på viktige faktorer for at barnehagene skal kunne yte en så god kvalitet som mulig på sine tjenester. Så får vi håpe at en i fellesskap blir enige om hva som er bærekraftig, hvor fokus på effektiv drift blir målt opp imot barnets behov og ikke minst barnehageansattes evne og kapasitet til å yte optimalt. Dette er komplekst og krever langsiktig tenkning. En visjon fram mot 2030 trekker de lange linjer og krever en analyse på hvordan samfunnet vil se ut og hvilket behov det vil ha. Dette er fakta som vi allerede ser konturene av:

1. Et enda mer flerkulturelt samfunn - flere barn med fremmedspråk som morsmål samtidig som ressurser til språkstøtte reduseres og skal fanges opp i det ordinære barnehagetilbudet.

2. En videre fragmentering av tradisjonell familiestruktur - økende andel foresatte som er usikre i foreldrerollen.

3. Reduksjon i fødselsrate - behov for færre barnehageplasser, både i by (selvrealisering) og i landet forøvrig (fraflytting og urbanisering).

4. Integrering av barnehagesektoren som en del av utdanningsløpet - fokus på ferdighetsmål som tidlig innsats for å unngå frafall i skolen.

5. Teknologiske utviklinger kan gi nye muligheter (og fallgruver).

Flere av disse punktene er det vanskelig å gjøre noe med, slik som globalisering (punkt 1). Både punkt 2. og punkt 3. er trolig langtidseffekt av kvinnefrigjøringskampen med hovedfeste fra 70-tallet. Etableringen av et nasjonalt barnehagetilbud er en videreføring av dette.

Punkt 4 er kanskje mest betent hvor det er størst avstand mellom fagfolk og politikere. Årsaken til at jeg har satt økt fokus på ferdighetsmål som en trend, må sees i sammenheng med hvilke valg småbarnsforeldre tar når de velger barnehage for sitt barn og hvilke verdier som blir verdsatt i samfunnet for øvrig. Jeg har her valgt en hypotese om at usikre foreldre ønsker at sitt barn med å lykkes og at høyere utdanning og karriere er noe som de ønsker for sine barn. Forskning viser også at familier hvor foreldre har høyere utdanning har barn som i større grad også tar høyere utdanning enn i familier med lavere utdanning. Dette underbygger mine antagelser om at småbarnsforeldre i økende grad vil etterspørre barnehager som har fokus på ferdighetsmål og dermed vil politiske krefter kunne få sterkere støtte i kraft av gradvis endring i foreldrenes preferanser fra tidligere kun praktiske forhold knyttet til lokalisering og mer fokus på pedagogisk profil som styrker “skoleferdigheter”. Dette er noe som naturlig nok kommersielle aktører i sektoren vil være de første til å fange opp og sannsynlig være trendsettere. Det er foreldrene som har makten i kraft av frihet til å velge barnehagetilbud til sine barn. Dette forsterkes i et marked med overkapasitet på grunn av punkt 3. hvor barnehager som ikke klarer å tilpasse seg foreldrenes preferanser vil få færre søkere og økonomiske utfordringer. Punkt 5 kan forsterke økt fokus på ferdighetsmål med flere muligheter for automatiseringer, standardiseringer, kartlegginger og tiltak.

Dette kan gi kognitiv dissonans hos mange fagfolk som har forankret sitt pedagogiske grunnsyn på andre verdier. Kanskje er det heller ikke ønskelig for samfunnet forøvrig. Vi vet at vi vil stå overfor store utfordringer knyttet til en aldrende befolkning hvor det blir færre yrkesaktive i forhold til antall eldre. Det er få elever som tar yrkesfag og spesielt innenfor helsefag vil det bli et økende avvik mellom behov og hvor mange personer som blir utdannet. Kanskje ville samfunnet vært mer tjent med at barnehagene jobbet mer med relasjonskompetanse og verdier knyttet til å vise omsorg for andre? Kan vi indoktrinere omsorg? Dersom mennesker skal velge å jobbe med mennesker, så må dette verdsettes på flere nivå. Nå som all omsorg “institusjoneres” hvorvidt det er for små barn eller eldre, så er det viktig at brukergruppen blir behandlet med respekt og verdighet. Det krever visse rammebetingelser som gjør det mulig for de ansatte å jobbe med både hjertet og hodet uten at en opplever systemsvikt som går på tvers av grunnsyn.

Voksne i barnehagen er rollemodeller og barna speiler deres adferd og blir samfunnets minste men viktigste verdibærer. Organisering av tjenesten er derfor et punkt som er vesentlig med tanke på kvalitet. Det er veldig lite forskning som sier noe om hvordan småbarn på 1 år utvikler seg basert på variabler som antall barn og voksne barnet må forholde seg til i løpet av en dag i en barnehage. Vi vet generelt noe om stressnivå hos småbarn. Vi vet mye om hvor viktig god tilknytning i ung alder er for videre utvikling. Bemanningsnorm og pedagognorm er skritt i riktig retning, men er i seg selv ikke sterk nok til å sikre god drift hele dagen. Det er for stort avvik mellom foreldrenes behov for åpningstid og regulert arbeidstid hos ansatte som gjør at det blir for tynn bemanning store deler av barnehagedagen og bruk av fellesbaser og flere overganger. Dette er uheldig, spesielt for små barn som kanskje mister sine trygge voksne før de blir hentet. Sektoren skulle vært enda mer regulert når det kommer til utforming av småbarnstilbudet, for eksempel med en bemanningsnorm på 2 barn per voksen for barn under 2 år. Gjerne også maks antall barn i barnegruppa (definert som antall barn barnet må forholde seg til i løpet av en hel barnehagedag). Barnehager som har klart å holde isolerte avdelinger som ikke har vært for store, har erfart mindre sykdomsfravær som følge av at en reduserer kryssmitte mellom avdelingene.

Sakens kjerne er at det ikke er finansiering til å sette inn vikar når det er plantid og møter. Noen har løst dette ved å benytte såkalte samarbeidsavdelinger der en i en periode slår sammen barnegrupper slik at voksne kan gå i fra. Nyere barnehager organiserer disse samarbeidsavdelingene like godt som en stor avdeling, for eksempel med 6-8 voksne der en deler inn i mindre barnegrupper hvor pedagogene kan gå kortere midtvakter og ta ut ubunden tid. Når det da i tillegg praktiseres lønnet pause hvor ansatte må være på tilkalling for å kunne gå kortere vakter, så må barnehagetilbudet i større grad tilpasse seg voksnes behov enn barnets. Resultatet er dårlig bemanningstettethet gjennom dagen og utslitte voksne og mye stress. Når det da i tillegg ikke settes inn vikarer men heller sjonglerer voksne og barn i mellom barnegruppene, blir det utfordrende både å få kontinuitet i arbeidet og utfordrende for sårbare barn som er mer følsomme for endringer i barnegruppa og svakere relasjon til flere voksne. Det er gjort altfor lite forskning på den voksnes rolle i forhold til kvalitet. Ikke bare i form av kompetanse, men hvordan den voksne faktisk har det.

Vi er i dag livende redd for å la barn være hjemme, men vi bør være like engstelig for hva som skjer i barnehagen når ansatte over tid ikke strekker til.

Vi vet at sektoren sliter med høyt sykefravær og høy turnover. Mange klarer ikke å stå i arbeidet til pensjonsalder, selv om de skulle trives. Derfor er det viktig at myndighetene ser offentlig finansiering av sektoren inkludert utgifter gjennom Nav systemet slik at reduserte utgifter gjennom Nav på kort og lang sikt kan være en effekt som følge av økt bemanning. Skal myndighetene lykkes med å få bedre og jevnere kvalitet i barnehagene, så må det være rom for både å ivareta nok voksne på avdelingen i løpet av dagen og tid til utviklingsarbeid i tillegg til ordinær plantid. Derfor er det viktig at styrerressurs ikke blir utvannet i større barnehager og da særlig i offentlige som legger rammene for hva private har mulighet til å gjøre pga finansieringsmodellen. Dagens lovverk sikrer ikke hverken stedlig eller fast forholdstall mellom årsverk i grunnbemanning og styrerressurs.

Moderasjonsordninger Moderasjonsordningene fungerer ganske bra. En bør her også inkludere kostpenger da det er stort sprik mellom barnehager som ikke har mattilbud og barnehager som har full kost som kan ha en uheldig sosial vridning. Alternativt kan en økt bemanning fange opp finansiering av fagperson med matlaging i barnehagene. Etter hvert som vi beveger oss inn i en sirkulær økonomi vil det komme flere utleie tjenester også mot småbarnsforeldre som kanskje blir tilbudt som en forlengelse av barnehagen. En bør her vurdere å se på løsninger som også inkluderes i moderasjonsordningene slik at alle får tilgang på et felles gode. Det er krefter som ønsker en effektiv drift for å få mest mulig igjen av pengene. Det er forståelig, men dersom dette gjøres alene i kraft av stordriftsfordeler som ikke ivaretar forsvarlig når det kommer til faktisk bemanningstetthet, styrer og pedagogressurs, så er en slik standardisering uheldig, selv om en klarer å opprette et tilbud med flest mulig oppholdstimer per skattekrone. Langtidseffekten er stress og utslitte ansatte som ikke klarer å stå i arbeidet. Det er begrenset hvor lenge en kan prestere over tid når ikke alle er på jobb og det ikke settes inn vikar. Ikke alle mennesker er like tilpasningsdyktige i en driftsform som krever fleksibilitet.

Kvalitet Vi kan ha visse parametre som setter rammer for hva vi kan forvente av kvalitet på tjenesten. Den eneste standardiseringen vi bør ha, er ressurs til økt pedagogtetthet (50%) og rom for kontinuerlig utviklingsarbeid uten at barna betaler prisen i form av redusert bemanning på avdeling. Dette bør forankres i et maks antall barn i barnegruppen gjennom en barnehagedag. Dekning av ressurs til voksenressurs på avdeling ved plantid må finansieres!

Det er ønske om kortere arbeidsdag hos ansatte. Det kan gjøre at flere kan stå i arbeid lengre, men skaper utfordringer med tanke på foreldrenes behov for åpningstid. 8 timers arbeidsdag kan være en løsning som gir bedre kvalitet på tjenesten, men samtidig er det fare for at enkelte ansatte med egne barn kan føle at de får mer tidspress på hjemmefronten. Hjemmekontor og ny teknologi kan bidra til at hjem med to foreldre kan redusere åpningstiden noe, men i utgangspunktet må det settes inn mer ressurs for å redusere stress på avdelingene og gi tilbud til familier som har lengre behov, enten på grunn av reisetid, lange og varierende vakter, aleneforsørger eller andre årsaker.

Opplevd kvalitet er subjektivt. Det vil til enhver tid være barn som ikke trives i barnehagen, selv om barnehagen har både kompetanse og nok voksne. Her bør det forskes mer. Hva er prisen for at barnehagene har monopol på barndom? Vi beveger oss vekk fra tradisjonell forsørgerrolle i hjemmet. Ikke vil vi gi foreldre dårlig samvittighet heller som er i en posisjon at begge foreldre må jobbe, ikke nødvendigvis på grunn av kvinnefrigjøring men et boligmarked som tvinger begge foreldre ut i arbeid. Dagens utdanningssystem hører på mange måter til industrialiseringen som et slags samlebånd. Vi har både kunnskap og teknologi som tilsier at vi bør revitalisere muligheter for et mer tilpasset undervisningstilbud som tør å ha barnets perspektiv på individnivå gjennom hele oppvekstløpet i samarbeid med hjemmet og næringslivet. Sannsynlig vil nye generasjoner utfordre dagens system og søke løsninger utenfor et standardisert undervisningsopplegg. Vil myndighetene prøve å regulere bort denne utviklingen, eller være med å legge til rette? En bør være åpen for strukturendring som tilpasses fremtidens behov og finne en struktur som fungerer både på individ og samfunnsnivå. Sannsynlig vil den offentlige skolen måtte konkurrere i større grad med private alternativ, kanskje i former som vi ikke har sett per i dag.

Det vil være viktig at det mangfoldige barnehagetilbudet blir ivaretatt hvor det blir tilrettelagt en ramme for god kvalitet uansett størrelse på barnehagene slik at de kan gi stabile og trygge miljø som kan fasilitere og styrke kreativitet, medmenneskelighet og kjærlighet. Nok voksne med god kompetanse og mulighet for kompetanseutvikling uten stress er nøkkelfaktorer. Da er vi på god vei. Spesielt dersom ekstra tilrettelegging i større grad legges inn under det ordinære tilbudet slik vi ser er tilfelle i oppvekstsektoren. Dette kan finansieres direkte gjennom å fryse rammen til oppvekstsektoren på statsbudsjettet selv om barnetallet går ned. Indirekte vil også reduserte utgifter til Nav i form av at flere mennesker klarer å stå i arbeidet samt lavere sykefravær være med på dekke kostnadene. Her er det også mulig å stimulere barnehagene og finne gode løsninger i fellesskap sammen med ansatte. Kanskje i felleskap utfordre hypotesen om fokus på ferdighetsmål og gi den oppvoksende småbarnsgenerasjonen mulighet til å kjenne trygghet i foreldrerollen og hva som faktisk er viktige verdivalg for barnet og hvordan barnehagen bør legge til rette for det.

Vi gjør også oss selv en stor bjørnetjeneste dersom foreldregruppa ikke er en del av samarbeidet om å finne et bærekraftig samfunn og barndom. Familien er nøkkelgruppen og vi bør være varsomme i utformingen av et tilbud som ikke er fundert på foreldrenes ønsker.

Ja til fem timers arbeidsdag?

Jeg har full forståelse for at åtte timers dag ikke faller i god jord hos mange ansatte. Det kan oppfattes som et skritt i feil retning fra et mål om seks timers arbeidsdag. Jeg støtter gjerne seks timers arbeidsdag, men da må store deler av samfunnet redusere sin produktivitet med omkring 20%, og så lenge begge foreldre skal ha mulighet til å gå ut i jobb og bidra til BNP og betjene gjeld så er det dessverre ikke forenelig med barnets beste i lys av bemanningstetthet. I en tenketank kunne en da vært fristet til å foreslå fem timers arbeidsdag og sløyfe krav om pause for å unngå hele debatten om betalt pause. Det ville ført oss tilbake til korttidsbarnehagen. Det er ikke sikkert det er til barnas verste, men uansett en utopi i dagens samfunn.

Artiklene jeg har skrevet om åtte timers arbeidsdag var ment som erfaringsdeling og belyse vår barnehage sin positive erfaring. Jeg klarte rett og slett ikke å holde fingrene fra tastaturet da veldig mange i Norge klaget over at de mistet de gode opplevelsene fra ”Koronabarnehagen”. Jeg ville vise at det er en mulig løsning dersom en ikke ville gi slipp på barnehagehverdager med nok voksne på formiddag og ettermiddag. Dersom alle har betalt pause og går kortere vakter så blir bemanningen tynnet ut på formiddag og ettermiddag. Dobbelt trøbbel får du dersom pedagogene går reduserte vakter uten at dette kompenseres med ekstra folk på gulvet. La oss si at du har seinvakt og du er alene igjen med 14 barn hvor en har bæsja, to er utslitte og sure, tre leker gjemsel, fire er på vei ut av grinda til parkeringsplassen som en forelder ikke har lukket. I samme øyeblikk oppdager du at et barn har klart å løfte en stor stein som barnet har lyst å kaste akkurat der det er to små toddlere som ligger og leiker. Hvor er det siste barnet? Jo det sitter i vogna som Petter har lyst å trille ned bakken. Det var 14, men i loggen står det 15. Er det et barn fra en annen avdeling som ikke er sjekket ut? Jeg spør: Hva er da din beredskapsplan?

Scenarioet er satt på spissen, men belyser problemstillingen. I et risikoperspektiv er det ingen automatikk at 7,5 timers dag er et godt alternativ. Ikke er det sikkert at du får slappet av i pausen heller. Selv om ingen kaller på deg, så ligger det latent og som ofte utgjør en stor forskjell på kvaliteten på din tid i pausen i forhold til når den er ulønnet.

Så lenge andre arbeidstakere i andre yrker kan ha åtte timers eller lengre dager, så vil det være behov for en åpningstid som ikke forsvarer en kortere arbeidstid i barnehagene, selv om det er ønskelig. At barnehageeier ikke får mer i tilskudd for barn som er lengre enn 41 timer per uke er definitivt noe som Storberget-utvalget bør tygge på. Dersom vår barnehage reduserte åpningstiden tilsvarende ville vi ha mistet mange familier. Det ville hjulpet lite å profilere at vi er første barnehage i Norge som ble Debio sertifisert med økologisk mat. Spesielt enslige forsørgere og foreldre som jobber skiftarbeid innen for eksempel helsevesenet ville fått problemer. Flere arbeidsplasser ved barnehagen ville blitt borte. Likevel ser vi en trend at de som har mulighet ofte gir barna litt kortere dager nå enn før nedstengingen for ett år siden. Det ville vært interessant å vite om dette er en trend på nasjonalt nivå.

Det er flere årsaker til at ansatte ikke klarer å stå i arbeidet. Vi har fokusert på å redusere den vi mener er aller viktigst: Stress. Det er også den mest ødeleggende faktoren som bidrar til å skape et dårlig oppvekstmiljø. Ja, en blir nok like sliten som før med åtte timers dag, det er tøft å jobbe i barnehage. Derfor er det så viktig at pausen til de ansatte er hellig. At de kan få koplet helt av. I tillegg er stressnivå på avdeling også redusert, spesielt på formiddag og ettermiddag med gode mottak og avleveringsmuligheter fordi vi er nok voksne. Vi har bedre tid og mulighet til å kommunisere med foreldrene og ta vare på barn som kanskje har en dårlig start på dagen. Det handler ikke om økonomi, men et verdivalg der barn og voksne i minst mulig grad må forholde seg til flere og mer perifere relasjoner. Ikke alle barn er like sensitive på dette, men det er i alle fall et viktig moment for de mest sårbare barna som vi helst skal verne om. Det er også et stressmoment for en del ansatte også som plutselig på slutten av dagen må forholde seg til barn fra andre avdelinger som de ikke kjenner så godt eller vet så mye om hvordan dagen har vært. Vår erfaring er at åtte timers dag reduserer stress. At de ansatte hos oss selv ønsker å jobbe 8 timers dag om de kunne velge selv er en bekreftelse på dette. Dersom jeg trodde at åtte timers dag ville føre til økt uføre og førtidspensjonering enn ved syv og en halv timers dag så ville vår barnehage aldri valgt dette alternativet. Dersom du har en hybridpensjonsordning, så er det i arbeidsgivers interesse å beholde deg til du går av til pensjon. Dess høyere turn-over i arbeidsstokken, jo høyere kostnader vil det medføre, blant annet til pensjonsutgifter. Visste du at når du slutter i jobben og har jobbet opp en pensjonsbeholdning på over en halv del av grunnbeløpet (ca Kr 50.000) så må din arbeidsgiver ut med omkring 0,6% i snitt av din årslønn i forvaltningshonorar til din pensjonsbeholdning som du tar med deg? Det er mange faktorer som spiller inn i beregningen, men en faktura på omkring Kr 20-30.000,- som dumper inn uforutsett i et allerede stramt budsjett per hode som slutter er noe som en hver arbeidsgiver tar på alvor og prøver å unngå hvorvidt han eller hun bryr seg om deg eller ikke. Det er flere årsaker som kan gi røde tall i regnskapet, men ofte er et høyt sykefravær en medvirkende årsak. En god personalpolitikk er viktig for både bærekraftig økonomi og kvalitet på barnehagetjenesten.

Åtte timers dag ville aldri vært mulig uten en åpen og god dialog med de ansatte. Det har ikke vært en polarisering men et felles forsøk for å se om en kunne få en bedre arbeidsdag og øke kvaliteten på tjenesten til barnets beste. Ansattes rettigheter i Norge er så sterke at ingen har problemer med å gi en direkte tilbakemelding på hva de synes er greit eller hva de er misfornøyde med. En god barnehageeier tenker langsiktig. Hun eller han bør legge til rette for å skape et godt arbeidsmiljø og et godt barnehagetilbud. Jeg mener praksis som gir en dårligere bemanningstetthet gir et dårligere tilbud. Med dagens regulering gjelder det både betalt pause, utstrakt bruk av forkortede vakter på avdeling for barnehagelærerne (som snart består av halve bemanningen, stakkars de som er igjen på avdeling) og utstrakt bruk av møter på dagtid hvor en passer barna til hverandre. Alle disse ordningene drar reell bemanningstetthet nedover uten at det fanges opp i statistikker som barnehagefakta.no når det ikke settes inn ekstra bemanning. Det medfører også ekstra stress og slitasje på medarbeiderne som er igjen på avdeling, samt høyere risiko i et sikkerhetsperspektiv. Merk, jeg er ikke i mot noen av disse ordningene dersom myndighetene gav barnehagene ressurs til å beholde bemanningstetthet og struktur på avdelingene. Det vil koste milliarder og dagens regulering ville dessverre ikke sikret at midlene ville blitt brukt til formålet. I hodet mitt finnes det en mulig modell, et slags spleiselag mellom arbeidsgiver, regjering og Nav som kunne fanget opp noen av de mange milliarder som er tapt hvert år i sykefravær. Her er det mye upløyd jord som krever mer enn en nettportal som verktøy.

Kanskje burde det innføres en regulering om maks gruppestørrelser. Storberget-utvalget har mye å kverne når de skal definere kvalitet som skal ligge til grunn for reguleringen og det er egentlig det debatten koker ned til: Dagens finansieringsmodell stimulerer til å produsere flest mulig oppholdstimer til lavest mulig kostnad hvor en kompromisser på faktisk kvalitet. Selv om en har både barnehagelov, rammeplan, bemanningsnorm og pedagognorm, så finnes det i dag gode muligheter for å drive effektivt på bekostning av barn og ansatte dersom en har store nok driftsenheter, uansett om det er i regi av en kommune som skal spare mest mulig eller en privat aktør som skal tjene mest mulig. Dagens finansieringsmodell tyner de minste barnehagene da de ikke har samme mulighet til å drive effektivt med utvannet styrerressurs eller like stor grad mulighet til sjonglering av voksne og barn når det er fravær eller møter. Ikke er det ønskelig heller i et kvalitetsperspektiv. Bruk av åtte timers arbeidsdag kan i så måte sees på som et skrik fra små og mellomstore barnehager som ønsker å opprettholde kvalitet i sine barnehager som under dagens finansieringsmodell urettmessig har mindre igjen å fordele per barn enn i store barnehager dersom de skal opprettholde forsvarlig drift. Her har både arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene enten sovet i timen eller i stillhet tillatt en markedstilpasning som skviser ut et barnehagetilbud hvor vi finner høyest andel fremragende barnehager dersom vi legger foreldreundersøkelsene til grunn. Jeg kjemper også for bedre bemanning, men nå er det på tide at noen står opp for de små og enkeltstående barnehagene før det er for seint.

Kunnskapsdepartmentet skriver i en brevveksling til undertegnede datert 13.02.2021:

"Departementet vil fortsette arbeidet med å utrede en mer differensiert tilskuddsmodell som i større grad tar hensyn til små og enkeltstående barnehager."

Det er håp om at noen har fått øynene opp for at dagens likebehandling egentlig er en forskjellsbehandling som skviser ut små og enkeltstående barnehager. Lurer du på hvilket standpunkt organisasjonene som er medlemmer i Storberget-utvalget har vedrørende differensiert tilskudd? Her er et klipp fra tidligere høringsuttalelser fra 2019:

Private Barnehagers Landsforbund:

"PBL mener det vil være problematisk å differensiere tilskudd til private barnehager etter størrelse, da dette ikke nødvendigvis henger sammen med kvalitet. En slik differensiering kan også fjerne insentivene som legger til rette for kostnadseffektiv drift, og gi en struktur i sektoren som ikke er gunstig i et samfunnsøkonomisk perspektiv. "

Landsorganisasjonen Virke:

"Virke støtter videre differensiert driftstilskudd til private barnehager slik at barnehagene får høyere tilskudd for de første barna. Små enkeltstående private barnehager får i dag samme driftstilskudd per heltidsplass som store private barnehager, men har ikke samme mulighet som store barnehager til å regulere kostnadene mellom plassene. Dette da mange av barnehagenes kostnader er faste. Virke støtter derfor videre utredning for å bidra til økt mangfold i sektoren. "

Fagforbundet:

"Høringsforslaget legger opp til en vurdering av differensiert driftstilskudd i forhold til antall plasser i barnehagen kan danne grunnlag for tilskudd, og det foreslås å utrede dette nærmere samt å nedsette en referansegruppe."

Utdanningsforbundet:

"Utdanningsforbundet mener at en differensiert sats kan være et godt virkemiddel og kan bidra til bedre driftsvilkår for små frittstående barnehager... Utdanningsforbundet mener også at risikoen for utilsiktede tilpasningseffekter må utredes nærmere,"

KS:

"KS er positive til endringer i tilskuddssatsen som i større grad tar hensyn til smådriftsulemper og stordriftsfordeler for både kommunale og private barnehager...

For KS er det viktig at de samlede tilskuddene til private barnehager ikke øker og at det skjer en reell omfordeling av tilskudd innenfor eksisterende rammefinansiering...med muligheten for å holde de dyreste kommunale barnehagene utenfor tilskuddsberegningen"

Regjeringen ønsker mangfold, det vil si at det skal være mulig å ha bærekraftig økonomi i små barnehager. Det ser ut til å være et flertall som støtter dette i Storberget- utvalget, men i hvilken grad vil sannsynlig bero på om differensiering skal finansieres gjennom en omfordeling eller ikke. Hovedårsak til at en barnehage går i minus er god bemanning, lave tilskuddssatser, høy ansiennitet i personalgruppa, høyt sykefravær og smådriftsulemper. Dersom alle disse variablene var like bortsett fra størrelse på barnehagen, så vil trolig de fleste av de omkring 40% av de private barnehagene som har svak økonomi være i kategorien små eller mellomstore. Kanskje er det greit med en omfordeling som veier opp for smådriftsulemper så alle de unike barnehagene rundt i Norges land, både kommunale og private, fikk mulighet til å kvalitetsikre sine tjenester. Dette er ikke et sidespor mot full bemanning eller en felles minstesats som noen kan være fristet til å argumentere. Det finnes store enheter der ute som satser på god kvalitet, men som sliter økonomisk på grunn av lave kommunale satser. Det vil være uheldig om disse ikke fikk støtte til å drive med god kvalitet. Derfor er det viktig at myndighetene legger til grunn en modell som gjør det mulig å yte god kvalitet uavhengig av størrelse på barnehagene. En modell med en gjennomsnittlig minstesats OG differensisert tilskudd eller eget grunntilskudd i tillegg til sats per barn som veier opp for smådriftsulemper vil være et godt utgangspunkt for en mer rettferdig modell enn hva vi har i dag.